Tomannsutstillinger er ikke av de mest benyttede utstillingsformer hverken innen fotografi eller annen kunst. Grunnene kan være så mange, men den viktigste er at få kunstnere finner en kollega som er så beslektet i tankegang og billeduttrykk at den andre med sin kunst makter å tilføre, eller å skape samspill, med egne arbeider. Når det skjer at to kunstnere velger å stille ut sine arbeider sammen, er det gjerne kunstnere som har kjent hverandre i lang tid, og som har hatt en lang, forutgående dialog. Nå kan det sies at Lewis Baltz og Geir M. Brungot har kjent hverandre en god stund, de møttest for første gang for nesten ti år siden. Stedet var fiskeværet Kalle i Lofoten, og anledningen var en workshop hvor den som holdt forelesningene var Lewis Baltz, og hvor en av deltagerne var Geir M. Brungot. Lewis Baltz var allerede dengang en anerkjent fotograf både i sitt hjemland USA og i resten av verden. Han hadde stilt ut i de viktige galleriene og institusjonene, var innkjøpt de riktige stedene og hadde flere bokprosjekter bak seg. Geir M. Brungot hadde ganske nylig forlatt kameraklubbenes rekker, og sto på spranget til å forsøke å finne sitt personlige uttrykk. Tid og sted måtte ha vært riktig for begge fotografene. Nå kunne det kanskje vært naturlig for to fotografer som for første gang fikk oppleve den naturskjønne og dramatiske Lofotnaturen å lage bilder som formidlet noe av dette. Hva vi fikk var to fotografers formidling av menneskets inngripen i naturen, i denne forbindelse bilder fra en søppelforbrenningsplass. For Lewis Baltz vedkommende kan man se det som en fortsettelse av hans forutgående arbeider, en kjølig og distansert registrering, uten noen påtagelig lidenskap, av menneskets omforming av naturen. Bildene er sylskarpe, og de fleste bildene domineres av de midtre soner i gråtoneskalaen. Geir M. Brungots bilder har et annet utgangspunkt. Med kameraklubbenes klisjefylte og ofte sentimentale formspråk, kan man se hans bilder som en reaksjon mot dette formspråket som han nettopp hadde vendt ryggen. De fremstår som en oppvåkning til et strengere og mer kritisk syn. Også han registrerer hvordan mennesket griper inn i naturen, men her er ikke distansen så stor, og vi aner lidenskapen som ligger like under overflaten. Disse to fotografene arbeidet med sine bilder nærmest skulder ved skulder i noen hektiske døgn, men likevel har de til fulle vist at omgivelsene er tolket gjennom to meget forskjellige temperamenter. At dette møtet var vellykket, både hva tid, sted og personlighet angår, vises ved at de begge har laget utstillinger hvor nettopp bildene herfra danner grunnlaget. Lewis Baltz’s utstilling «Continous Fire Polar Circle» er blitt vist ved flere større gallerier og museer i Europa, og Geir M. Brungot’s utstilling «Manscape» er blitt vist flere steder rundt om i Norge. For å lage denne utstillingen har man plukket bilder fra de forannevnte utstillinger. Ti år har gått, og sirkelen er sluttet. Det vi sitter igjen med er dette som av og til skjer nåt to kunstnere, hvor ulike de enn måtte være av alder, meritter eller temperament møtes, denne energien som kalles synergi, og som gjør at av og til kan to pluss to bli fem. Oslo 2.2.1995 |
