Forord

Geir M. Brungot er en fotograf med solide røtter i landskapet som middel for et subjektivt ekspressivt uttrykk.

Likevel står han på mange måter mellom to generasjoner norske fotografer- mellom det romantiske landskapsfotografiet, og generasjonen som utviklet et kunstnerisk ståsted på 90 tallet, med et mer konseptuelt fotografi.

Generasjonen norske fotografer som entret kunstscenen på 70 tallet til tidlig på 80 tallet, dyrket og dyrker fotografiet som medium. Hos disse fotografene er innholdet innenfor rammene til svart-kvitt fotografiet, og hovedsakelig av formal karakter.

I Geir M. Brungot sine landskaper er det nesten alltid spor av mennesklig inngripen, som tilfeldige strukturer tilsynelatende uten noe formål.

Den mennesklige inngripen har form av ting som er så dagligdagse og kjedelige at vi ofte ikkje legger merke til dem. Skilt, lysarmaturer, i fra seg slengt støvel, ledninger eller bygningar uten tradisjonell estetisk verdi. De er likevel nødvendige grep for å forstå ideene bak landskapene i fotografiene.

Landskapene er av en kategori som de fleste av oss overser eller bare kjører forbi. De er ikkje stedsrelaterte, så Brungots ståsted på Sunnmøre har ingen annen betydning en å finne tilstander som er generaliserbare, for alle som befinner seg et sted.

Fotografiene har en vemodig melankolsk distanse, hvor bildene veksler fra det kjedelig registrerende til en opprømt oppdagelse av poengterte kompositoriske grep.

Bildene til Geir M. Brungot skiller seg fra det norske kunstfotografiet på 80 tallet gjennom sin alternative estetiske og antiromantiske holdning til landskapsmotivet som symbol for følelser og tilstander.

Det nitriste i billedutsnittene er sett med en avvæpnende humor. Det sammen med sporene etter tilsynelatende meningsløs mennesklig inngripen gir bildene et distansert og konseptuelt tilsnitt, der de formale virkemidlene virker i betydningen av den angstfulle eksistensbevisstheten som de formidler.

Dette er noe Geir M. Brungot har utviklet i sitt billedspråk siden han i fra starten av jobbet sammen med sin læremester Lewis Baltz i serien ”Manscape”.

Den gangen var han mer naiv og direkte i formspråket med fotografering av søppeldyngene i Lofotlandskapet, og inkluderte et samfunnspolitisk innhold i bildene.

Nå er formspråket mer personlig og flertydig. Gleden ved å se og ta bilder er der nå som den gang, men det sosiale engasjementet har veket plassen for en mer eksistensiell holdning til motivet, der det angstfylte, tilfeldige og meningsløse som tilstand i omgivelsene og i oppvekst landskapet har fått større plass.

Stein Koksvik
Oslo 10-02-2001