Geir M. Brungot - Inside Out Caming

Denne utstillingen presenterer to forskjellige prosjekter av den norske fotografen Geir M. Brungot ; „Inside Out“ og „Campingwagons“. Ennå så forskjellige de er, har han valgt å presentere de som en utstilling, „Inside Out Camping“.

Det som er felles for disse to seriene er en viss følelse av tristesse, av forlatthet og et fravær av mennesker. Allikevel reflekterer de distinkt over menneskers liv, og spor av levde liv.

„Inside Out“ er en serie bilder tatt i et forfallent parklignende område i utkanten av Praha sentrum, et område fylt med søppel og forlatte objekter, og delvis befolket av samfunnets uønskede.

Jeg har vandret rundt med Geir i dette underlig øde landskapet og observert hvordan han arbeidet med å skape bilder av det. Ved første øyekast så det ut til å være ganske tilfeldig, men efterhvert skjønte jeg at det var en godt planlagt ekspedisjon for å åpne seg for intuisjonens luner. Han forklarte meg at objektene, og gruppene av objekter som fanget hans interesse fremsto som vrangbilder av klassiske stilleben. Han rørte aldri disse objektene, sirklet bare rundt til han fant den riktige vinkelen, og ventet til det riktige lyset kom. Han fant en rød jakke en dag, og neste gang han kom fant han den samme jakken, bare snudd og vrengt; inside out. En lenestol, snudd mot solen, og med utsikt over en slette med søppel: en parodi på en koselig stue. Der er arbeidshansker, en bukse og et demontert og knust baderomsinteriør, og to madrasser overrasket under kjærlighetsakten. Alle disse objekter ble funnet ved et tilfelle men sett og avbildet ved intuisjon.

Det speiler livet til det moderne menneske, og minner oss på våre egne liv, våre behov og drømmer, og kanskje også om våre egne begrensninger, traumer og sorger. Geir har beskrevet det som et blikk tilbake på barndommen, på et levet liv med kamp, sorger og problemer, men også på et liv fylt av materielle ting, og et liv med varme og kjærlighet. Det er noe av det samme som endel desillusjonerte kunstnere gjorde efter første verdenskrig, å plukke opp restene fra tidligere for å sette dem sammen på nytt til noe som ga mening og en ny begynnelse. Og dette er selvfølgelig en av kunstens hovedtemaer; å gjenoppfinne sitt liv, og å rearrangere fortidens skjønnhet for å forsøke å forklare både for seg selv og andre meningen med livet som det fremstår i dag.

Camping-vogn serien ble laget på Jomfruland. Det er en øy kjent for sin skjønnhet, og har vært et populært mål for flere norske kunstnere. Bildene ble tatt mens Geir hadde et stipend som inkluderte et opphold på øya, som skulle ende opp med en utstilling.
Det er et av det moderne livs paradokser at i et land som Norge, et av verdens tynnest befolkede land, klumper folk seg sammen med sine naboer, i campingvogner på campingplasser og kopierer sin livsførsel fra hjemstedet i ferier og weekender. De kjører sine campingvogner fra hjemstedet til en campingplass ut i den vakre norske naturen, og bygger en mer eller mindre temporær landsby.

De parkerer sine vogner, gjerne for flere år, setter opp gjerder, lager plattformer, planter blomster og bygger kunstferdige grillplasser. Forskjellen fra deres vanlige liv er at de drikker mer, spiller ennå dårligere musikk høyere, og bruker minimalt med klær. Det er på en måte vår sivilisasjon på vrangen, en flukt fra hverdagens normer og tilbake til naturen, bare at de slipper de ubehagelige eller til og med farlige aspekter ved natur. Man kan kanskje kalle det en moderne versjon av Thoreaus Walden, å komme seg vekk fra alt, men med et sikkerhetsnett.
Jomfruland har også en campingplass, noe som snart fanget Geirs oppmerksomhet. Fargeløsheten og tristessen ved plassen og vognene er avbildet i dempede farger. Alle bildene ble tatt i løpet av et par timer i regn. Det er en forlatt og nesten hjelpeløs stemning i bildene. Alle menneskene har forlatt stedet, og tilbake står bare deres plastikkbobler,med gult gress som avslører hvor terrassene har vært, hvor en vogn har blitt fjernet, spor av sommergleder og oppbrudd. Også dette et vrangbilde av livet, en forsøksvis tilnærming til naturen uten at de helt våger spranget.

Ser man disse to utstillingene under ett minner de oss omhvor skjørt livet er, hvor viktige ting er for oss, og hvor lett det er å forkaste ting som før var så dyrebare for oss. De formidler også vår lengsel efter trygghet både i samfunn og familie, og vår lengsel efter et enklere liv, uten forstillelse og krav. Dette er skarpe observasjoner omformet av et nysgjerrig sinn, og presentert for oss som et speil som viser oss hvem vi er og hvor vi er.

Olav Løkke