GEIR M. BRUNGOT - FOTOGRAF

Fotografiet i Norge fikk sin første store blomstringsperiode efter krigen på 1970 og 1980 – tallet. Denne store generasjonen innen norsk fotografi var den første som så på fotografi som en teknikk likestilt de mer tradisjonelle kunstneriske teknikker, og som også hadde fått dette bekreftet gjennom nær kontakt med utenlandske kunstnere. Denne generasjonen var de som satte i gang Forbundet Frie Fotografer (FFF) i 1974, og senere Fotogalleriet. De kom til å dominere det norske kunstneriske fotografi frem til 1990, hvorpå man fikk påfyll av en ny generasjon som finner det helt naturlig at fotografi ikke er et spesielt felt innen samtidskunsten, men en integrert del av den, ja, sågar en til tider dominerende del. Den nye generasjonen er født på slutten av sekstitallet og utover, og har fått en oppmerksomhet som deres eldre kolleger bare kunne drømme om.

Mellom disse to dominerende ”generasjonene” fantes det også en del fotografer som i stor grad sto i fare for å falle mellom to stoler. Denne gruppen er ikke så stor som den foran eller bak, men har allikevel maktet å sette spor efter seg.

En av disse fotografene er Geir M. Brungot.På mange måter en svært atypisk fotograf, både hva gjelder bakgrunn, bosted og læring.

Spesielt læring er et stikkord. Mange av den første generasjon hadde sin utdannelse enten fra England eller Sverige, og var også i svært stor grad påvirket av engelsk og amerikansk fotografi.Den andre generasjon var i stor grad utdannet i Norge, enten ved Institutt for Fotografi ved Kunst og Håndverksskolen i Bergen (senere Kunsthøgskolen i Bergen) eller ved tilsvarende institusjoner i andre deler av Europa.

Geir M. Brungot ble medlem i Sykkylven Kameraklubb. Her oppholdt han seg i flere år, med en stadig økende frustrasjon over de snevre og til dels reaksjonære kunstneriske rammer som en kameraklubb gir.

Omslaget kom i 1985, da han meldte seg på en workshop arrangert av FFF på Kalle i Lofoten, med den amerikanske fotografen Lewis Baltz. For å gjøre en lang historie kort resulterte denne workshopen i en tomannsutstilling med Baltz og Brungot. Bildene på utstillingen er laget under denne workshopen, og er en personlig dokumentasjon hovedsakelig av en søppelfylling i Lofoten, hvor Baltz og Brungot nærmest fotograferte rygg mot rygg. Fra tomannsutstillingen som ble vist i Fotogalleriet fikk han også sitt første viktige innkjøp; til Museet for Samtidskunst. Han er senere innkjøpt til de nasjonale fotomuseer i både Norge og Danmark, og også til Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø.

Denne workshopen resulterte også i en separatutstilling ; ”Manscape”, hvor det i tillegg til bildene fra Lofoten kom med en rekke bilder laget i mer hjemlige omgivelser på Sunnmøre. Bildene viser naturen efter menneskers ofte tankeløse bruk, og ble bl.a. vist i Preus Fotomuseum.

Påvirkningen fra Baltz var tydelig i ”Manscape” - utstillingen, men Brungot gikk straks videre, bl.a. med en serie kalt ”Heimsavn”, bilder fra hans eget oppvekstmiljø på Sunnmøre.En serie, som med en blanding av humor og vemod, definerer det å vokse opp i det fysiske og åndelige miljø som er ytre Sunnmøre.

Han ble efterhvert også tatt opp blant Billedkunstnerne i Møre og Romsdal, og traff slik en kunstner som skulle bety meget for ham, Stein Koksvik, maler og tegner, opprinnelig fra Molde, men da bosatt i Ålesund. Det ble umiddelbar kontakt, og dette resulterte i et samarbeidsprosjekt ; ”Avreise”, som ble vist først i Stenersen-museet i Oslo, og senere i regi av Riksutstillinger flere steder i landet.

Noe av det som er mest karakteristisk for Brungot som person og kunstner er en sterk rastløshet og en sær humor. Dette har gitt seg utslag i flere måter å angripe temaene på, fra det rent formale til sterkt personlige. Det formale er tydeligst i en utstilling kalt ”Konkrete Landskap”, hvor materialet er behandlet med klare referanser til syttitallsformalisme, men hvor man også ser en påvirkning fra Tom Sandberg. ”Manscape” er til dels, og naturlig nok påvirket av Lewis Baltz, mens han i serien ”Heimsavn” finner sitt svært personlige uttrykk.En reise tilbake til barndommens rike, med skoleplassen og bedehuset, bryggene og fjæra, men hvor uttrykket allikevel aldri blir sentimentalt.

Utstillingen ”Kystlandskap” er også en av de beste prosjektene han har vist.En personlig dokumentasjon av sitt eget lynne, et lynne i stor grad påvirket av landskapet. Ikke landskapet som det storslagne turistfotograferte, men det landskapet som en innfødt opplever det, og er en del av. Her, som i ”Heimsavn” finner vi det mest påfallende ved hans bilder, en ubendig trang til å gi et tilsynelatende pent motiv en ofte liten, men alltid like irriterende ”feil” som blir som et rusk i betrakterens øye, og får en til å stoppe opp, til å tenke, til å se bildet.

Dette prosjektet er på mange måter et evighetsarbeid, og bildene fra begge de to foran nevnte prosjektene flyter inn og ut av det, i tillegg til at det stadig kommer til nye bilder. Her blir også grafiske former i naturen stilt opp mot og med hverandre og i spill med bilder med menneskeskapte objekter. Prosjektet har nå tittelen ”Verda ifølge meg ”, og er blitt en slags kunstnerisk dagbok.

Dette er en av de to prosjektene Brungot har arbeidet med gjennom nesten hele sin karriere, det andre er et svært annerledes og svært personlig prosjekt.

Brungot opplevde det de fleste av oss ikke engang orker å tenke på, det å miste et barn. Datteren var 2 år da hun døde, og han har siden den gang laget bilder som handler om døden, om savn og sorg. Også denne billedsuiten har forandret karakter de siste 15 årene, fra den forsiktige tilnærming til et mer direkte uttrykk.

Bilder fra serien er vist i Møre og Romsdal Kunstnersenter.Da i et mørkt, lite rom med ett bilde i stort format på hver vegg. For øyeblikket består serien av adskillig flere bilder, men den er ennå ikke vist i noen annen form enn med fire bilder.

Selv om bildene ganske direkte og konkret tar opp våre forestillinger og tanker om døden, er det også bilder som viser hans tro på livet, på fremtiden.

I utstillingen ”Kjedsomhetens Fotografi” vist på Stenersenmuseet våren 2001 er han igjen tilbake til noe av det uttrykket han utforsket i ”Konkrete Landskap”.Utvalg, teknikk og billedbehandling viser en større modenhet. Bildene er en utforsking av strukturer og flater ; stein, sand, vann etc. et forsøk på å avdekke de lite synlige spenninger i det tilsynelatende kjedelige og lite spektakulære.

Som sagt er Brungot en atypisk representant for sin generasjon, med sterke forbindelser til eldre fotografer, samtidig som han har greid å tilføre en helt personlig estetikk til sine serier. Det er ikke alltid så åpenbart i de enkelte bilder, men i sammensetningen av seriene kommer uroen og rastløsheten til syne.Med tilsynelatende umotiverte og overraskende sprang og sammenkoblinger, og ved nærmere studier viser det seg at det ligger mye tankearbeid bak sekvenseringen av bildene. Man kan finne åpenbare koblinger som bilde av en bar flekk i sneen satt opp mot en ensom sneflekk, men også et bilde av et gammelt tau på bakken mot en sementsilo. Han veksler også ganske fritt og tilsynelatende usystematisk mellom bilder med helt lyse toner og bilder som på det nærmeste er sorte. Dermed får bildene en særegen rytme, som bringer tanken inn på jazzmusikk, som han for øvrig er svært opptatt av. I de siste utstillingene har han også vekslet mellom store og små formater, fra normalformat på 60 x 80 til bilder på over 160 x 120. Med dette grepet greier han å skifte fokus og retning på utstillingen på en helt ny måte.

Geir Brungot har vært og er fremdeles en svært aktiv utstiller, og siste halvår har han vist utstillinger både i Sørlandets Kunstmuseum og Tromsø Kunstforening, og flere utstillingsprosjekter er på gang. Dette viser med all mulig tydlighet at bildene hans når frem til et stort og kunstkyndig publikum, selv om anerkjennelsen fra fotomiljøet har vært og er noe nølende.

- Olav Løkke