GEIR M. BRUNGOT: FARGEFOTOGRAFIER 2002-2015
Olav Løkke

Norsk kunstnerisk fotografi gjennomgikk en voldsom utvikling i perioden fra 1960-tallet til ut på 1980-tallet. Det hadde selvfølgelig vært utmerkede fotografer tidligere helt fra fotografiens barndom, men fra slutten av 60-tallet kom det frem en helt ny generasjon som tok kunstfotografiet i Norge et langt stykke videre. Det startet med at noen fotografer, både fra tidligere årganger men mest de yngste samlet seg og dannet Forbundet Frie Fotografer (FFF) i 1974. Tre år senere, i 1977 kom så Fotogalleriet (FG) som ble norsk kunstnerisk fotografis ansikt utad og den tydeligste aktøren i det offentlige rom. Begge disse miljøene, som selvfølgelig hadde store overlappinger var bygget opp av fotografer som kom fra både presse, reklame, institusjoner, utenlandske fotoskoler og kameraklubber. Det var også i meget stor grad et miljø som var svært Oslosentrert og -dominert. Bare relativt få av FFF’s medlemmer bodde utenfor de sentrale østlandsstrøk, og ble med unntak av noen få i stor grad oversett av Oslofotografene. Selv i større byer som Bergen og Trondheim fantes det få fotografer som ble anerkjent av Oslomiljøet. Vi hadde brødrene Jens og Leif Hauge i Lærdal, Børge Kalvig i Stavanger, Alf Edgar i Kristiansand, Solveig Greve i Bergen, et par i Trøndelag og en fire fem i Nord-Norge. Denne situasjonen varte i alle fall frem til slutten av 80-tallet, og selv om det har jevnet seg litt ut er det fremdeles en uforholdsmessig stor del av norsk kunstnerisk fotografi som er sentrert rundt Oslo.

For å bøte på dette ble det arrangert fotobiennaler utenfor Oslo, først i Trondheim i 1983, så i Lofoten i 1985. To senere fotobiennaler ble arrangert i 1987 og 1989, og de ble begge lagt til Oslo. Fotomiljøet ble noe utvidet gjennom disse biennalene, ikke minst gjennom workshops og foredrag. En av de som kom til på grunn av en slik workshop var Geir M Brungot fra Sykkylven. Han kom fra kameraklubbmiljøet i Sykkylven, men fant ut at kameraklubbmiljøet var alt for trangt,
med alt for stor vekt på tekniske dupeditter og ikke minst hva angikk det estetiske. Geir deltok på en workshop med den amerikanske fotografen Lewis Baltz i Lofoten i 1985. Baltz var da en av de ledende fotografer internasjonalt innenfor den retningen som fikk navnet „New Topography“, en retning som hadde satt seg fore å omdefinere landskapsfotografien, bort fra det heroiske og dramatiske, og til en ærligere og mer nøytralt registrerende metode. Retningen fikk en stor betydning innen norsk landskapsfotografi, da spesielt gjennom grupperingen „Norsk Landskap“ som bestod av Per Berntsen, Jens Hauge, Johan Sandborg og Siggen Stinessen. En fotograf som Karen McFarlane er det også lett å se påvirkningen hos, det samme gjelder f.eks. Helge Nareid. Den mest dramatiske „omvendelsen“ tror jeg vi kan se hos Geir M Brungot. Både Karen McFarlane og Helge Nareid deltok i workshopen, men det var vel Geir som kom nærmest inn på Lewis Baltz. De fotograferte nærmest rygg mot rygg og snakket fotografi både dag og natt i de dagene workshopen varte.

For Geirs del førte det til serien „Manscape“, som begynte med bilder fra en søppelfylling i Lofoten, og ble sluttført fra lignende steder på Sunnmøre. Lewis Baltz laget også bilder fra Lofoten, en serie han kalte "Continous Fire Polar Circle". På initiativ fra Geir laget de en utstilling sammen som Per Hovdenakk ønsket å vise på Henie Onstad Kunstsenter. Den utstillingen ble det dessverre ikke noe av, men den ble vist i Fotogalleriet i 1996, noe som resulterte i innkjøp til Museet for Samtidskunst for begge fotografer. Noen av bildene var også med i en vandreutstilling i 1989 – 90 med fire fotografer, Geir M Brungot, Eva Klerck Gange, Sidsel Jørgensen og Arne Valen.

I de ti årene mellom 1985 og 1995 var Geir i en nærmest frenetisk utviklingsog arbeidsprosess. Den første serien efter „Manscape“ var en serie „Heimsavn“ fra ytre Sunnmøre hvor han bodde som barn. Han tok med seg det han hadde erfart i Lofoten og laget en suite med bilder som med vemod og humor ser på det fysiske og åndelige miljøet han kom fra.

Det som mest kjennetegner Geir er en utpreget rastløshet og en ubendig nysgjerrighet. Det viser seg i de svært forskjellige prosjekter han produserte gjennom årene fra 1985 til sent 90-tall. De neste prosjektene var såpass forskjellige som "Kystlandskap", "Verda ifølge meg" og "Konkrete Landskap". Disse seriene overlappet hverandre til en viss grad, noe som viser at det til tross for store interne forskjeller mellom seriene er det også store likheter og at det er en linje og en konsekvens i arbeidet.

En serie som på mange måter er et brudd med de forutgående prosjektene er serien «Evig eies kun det tapte». Det er i utgangspunktet en liten og konsentrert serie. Ved første offentlige visning i 1999 i Møre og Romsdal Kunstnersenter i Molde, var det bare fire bilder, bilder som handlet om døden og om tap. Foranledningen til serien var at Geir og hans kone mistet sin datter på 16 mndr. efter en hjerteoperasjon. Bildene er stille og såre, personlige men ikke private. Utstillingen ble utviklet til elleve bilder på en utstilling i Trondheim Kunstmuseum i 2006, og allerede i 2002 utviklet til en vandreutstilling av Nordnorsk Kunstmuseum, Tromsø, og ble en av utstillingene i Den Kulturelle Skolesekken.

Han har senere tatt opp samme tematikk, men med andre bilder i en utstilling i Ålesund Kunstforening i 2012 som en separat del av en større utstilling. Denne utstillingen heter «Smrt», som betyr død på slovakisk. Denne utstillingen var laget som en installasjon hvor han benyttet seg av videoprojeksjon og objekter som gravlykter, i tillegg til fotografier. Han ble skilt fra sin første kone rundt år 2003, og senere, i 2007 blitt gift med en slovakisk kvinne, et forhold som også ble oppløst for få år siden.

Som sagt er Geir et rastløst menneske, men Sykkylven har alltid vært hans faste holdepunkt. Allikevel har han oppholdt seg utenfor Norge i lange perioder av sitt liv. Det begynte for alvor med et opphold i Barcelona, som markerer begynnelsen på hans fargefotoperiode. Barcelona sådde spiren for flere prosjekter og serier som gjennom de siste 15 – 16 årene blitt bygget ut og
forandret innhold mange ganger, noe som er typisk for ham. Han arbeider svært intuitivt og er egentlig aldri ferdig med et prosjekt. Ett eksempel er en serie om ikkesteder. Jeg tror han fikk ideen efter at jeg nevnte for ham at jeg syntes det var så underlig med disse stedene som blir til overs når man f.eks. bygger veier og industriområder. Det blir alltid små terrengbiter til overs, biter av jorden som ikke blir brukt til noe, som bare ligger der, som f.eks. i en rundkjøring eller en ryddet veiskråning. Dermed laget han en serie som heter «Restar / Leftovers», som selv om den ikke er stor har blitt vist flere steder.

Han har hatt to opphold på stipend ved Cité i Paris, og har utnyttet disse oppholdene til å bygge ut flere av sine prosjekter, og startet nye. Det samme kan man si om hans opphold i Praha, Wien
og Hannover. Alltid nye serier, alltid påbygninger av eksisterende prosjekter. Det er derfor vanskelig å tidfeste hans utstillingsbilder, bortsett fra en som han gjorde da han oppholdt seg på
Jomfruland efter å ha mottatt Jomfrulandstipendet i 2005. Der laget han en komplett og avsluttet serie med 48 bilder av forlatte og vinterstengte campingvogner, alle (minus en) fotografert fra samme side, rett på og i et grått, flatt lys. Denne serien ble vist sammen med Siggen Stinessens serie med hus på Haugar Kunstmuseum i Tønsberg, og blir også vist på hans utstilling i Kunsthall Grenland i 2017.

For å prøve å ta det tilnærmet kronologisk. Hans første serie med fargefotografier ble til under et opphold i Barcelona i 2002, og ble vist i Kunstbanken Hamar i 2004. Det er en blanding av mennesketomme og ikke spesielt spektakulære bylandskap blandet med en del portretter. Portrettene vist i utstillingen er tatt rett forfra, bortsett fra ett, og den portretterte er plassert midt i bildet. Bildene er alle i breddeformat, noe han har vært helt konsekvent på i hele sin karriere. Geirs første opphold på Cité i Paris var vinter og vår 2004-05. Det var starten på en helt ny serie, «Reflexion de Paris», en serie med en blanding av bilder med og uten mennesker tatt på utsiden av det nye Bibliotheque National. Det er speilinger og linjer i stålfasaden, og venner fra Cité fotografert mot stålveggene, deriblant bilder av hans neste kone som han giftet seg med i 2007. På typisk Brungot-vis inngår deler av denne samlingen, som ble vist ved Galleri F15 ved Moss, også i den store, delvis retrospektive utstillingen i Trondheim Kunstmuseum i 2006 og senere i Kunstmuseet Kube i Ålesund året efter. Utstillingen kalte han «Livet er ei lokal affære» og har med bilder fra seriene «Restar / Leftovers», portretter både bakfra og forfra og fra «Reflexion de Paris». Her kan vi også spore begynnelsen til hans neste store prosjekt «Look Up» pluss noen bilder av hus, også disse fotografert rett på.

Neste serie ble altså «Look Up». Her tar han for seg bygninger sett nedenfra og opp i en nesten monolittisk utførelse. Det er høye bygninger i arkitektonisk brutalisme, vi ser aldri bygningenes nedre del, bare toppen av huset som oftest møter himmelen ved halvparten av bildets høyde. Som alltid er bildene i breddeformat, hvor vel de fleste hadde valgt et høydeformat, og alle bildene er tatt i klart vær, enten med helt blå himmel eller med et lett innslag av lyse skyer. De fleste bildene er tatt i Praha, hvor han og hans nye kone bodde i noen år. Fra Praha kommer også den neste serien, en naturlig oppfølger av «Look Up», nemlig «Look Down». Her undersøker han hva som skjer når kameraet blir vendt andre veien, finner mønstre og strukturer som man ikke så lett får øye på i det daglige rett-frem-blikket.

Ennå en serie ble til i Praha. «Inside Out» er så vidt jeg vet alle fotografert på et forsøplet friområde i utkanten av Praha. Jeg hadde fornøyelsen av å være med ham til denne øppelørkenen da jeg besøkte ham i forbindelse med den første utstillingen av dette prosjektet i Meetfactory, Praha i 2011. Det var besnærende å observere hvordan han så ting på en totalt forskjellig måte enn jeg, hvordan han sirklet rundt enkelte objekter, mumle noe om å vente på riktig lys, glede seg over tilfeldige sammenstillinger av søppel og forklare meg hvordan forskjellige søppelelementer laget en til tider absurd kommunikasjon. Bildene ble hengt opp hulter til bulter i 5– 6 forskjellige høyder, ingen på samme høyde, ingen på linje på noe vis. Utstillingen, som også inneholdt hans serie med campingvogner fra Jomfruland ble senere vist i det kunstnerstyrte galleriet Eisfabrik i Hannover. Begge disse utstillingene hadde tittelen «Fragile Memories Recycled».

Sommeren 2013 var Geir tilbake i Paris og på Cité. Her arbeidet han med det som skulle bli to serier, Hard City og Landskap og mennesker. Alle bildene i begge disse seriene ble til i den nærmest futuristiske bydelen La Défense i utkanten av Paris. I Hard City er det mønstre, strukturer og geometriske former som råder, mens den andre serien tar for seg menneskene som arbeider og bor der, sett i forhold til de hypermoderne omgivelsene.

Det moderne ødeland er også på mange måter motivet i hans nyeste fargeserie, fra oppbyggingen av en helt ny drabantby, Seestadt utenfor Wien. Fra uendelige flate jorder til spor efter byggeaktivitet til ferdige byinstallasjoner som T-baner og tomme rundkjøringer. Så vidt jeg skjønner er dette et i høyeste grad pågående prosjekt, og vil vel vare frem til drabantbyen er
innflyttingsklar.

Hans foreløpig siste prosjekt er en serie sort/hvitt-bilder som beskriver stengsler eller utestengelse. Det er bilder av både faste og temporære gjerder, alltid kledd med en gjennomskinnelig duk eller plast. Man aner hva som befinner seg bak, men ingen ting er åpent, alt kan tolkes. Disse bildene har en letthet i seg, samtidig som de kommuniserer en sterk grad av stengsel. Akkurat denne dobbeltheten er vel den største styrken i Geir Brungots fotografi, nemlig det å vise tilsynelatende enkle, hverdagslige ting på en helt straight måte, men allikevel greie å få inn en uro, som f.eks. et irriterende billedelement eller en bitteliten ubalanse i sine vanligvis strengt komponerte og symmetriske bilder.

Hvordan ble han så den kunstneren han er i dag ? Uten tvil er hans møte med Lewis Baltz i 1985 «the decisive moment» for ham, men i første rekke er det vel hans grunnholdning, nysgjerrighet og rastløshet som har vært drivkraften. Han henter inspirasjon både fra musikk, litteratur og ikke minst film. Han har alltid ønsket å se og høre hva andre kunstnere gjør, og hvorfor og hvordan de gjør det. Han besøkte meg mange ganger, spesielt i begynnelsen av sitt virke, og kunne sitte oppe hele natten og bla i mine bøker om fotokunst, for så neste dag farte rundt til utstillinger eller på studiobesøk hos andre kunstnere han var nysgjerrig på. Han jobber «på si», og har stilt ut både med installasjoner og videokunst og vil antagelig aldri slå seg til ro med at han har funnet sitt uttrykk og sin teknikk. Han har en formidabel arbeidskapasitet og har alltid nye prosjekter på gang, men i motsetning til mange andre har han en gjennomføringskapasitet som de fleste kunstnere kan misunne ham.