I tomheten finnes alt.

Mening
Det som slo meg første gang jeg så Geir M. Brungots fotografier for 4 år siden, var at det ikke skjedde noe i hans bilder. Det føltes tomt. Det var ubehagelig tomt. Den samme følelsen var påfallende inntrengende da jeg så hans Barcelona-serie for 1 ½ år siden (som på dette tidspunkt var under utarbeidelse). Men da, som første gang, fikk bildene innhold og fasetter ved nærmere lesning.

Men hvorfor er førsteinntrykket at det ikke skjer noe i hans bilder? Ikke fordi det ikke skjer noe. For det gjør det. Men fordi det skjer så lite, og kanskje fordi hans bilder på ingen måte er sensasjonsaktig i motivvalg og billedspråk.

I Brungots bilder er det landskapet som dominerer, i form av natur, tettsteder eller byer. Hans landskaper kan oppleves som umiddelbare gjengivelser av det foreliggende, og derfor ved første inntrykk beskrives som direkte.

Hans tidligere svart-hvitt fotografier har hatt den norske naturen som motivkrets eller bakgrunnsteppe. Bildene har gjerne fremstilt det vestlandske eller nordnorske landskapet. Gjerne med mørke fjell og skyet himmel, noe som gjør at assosiasjonen til romantikkens naturskildringer ikke er fremmed. På denne måten har Brungot bevisst forholdt seg til den mest sentrale motivkrets i norsk kunsthistorie og ikke minst den norske selvforståelse og identitetsskapelse. Men det er likevel en meget stor forskjell mellom romantikkens bruk av naturen og Brungots omgang med den som professor Øivind Storm Bjerke har påpekt: ”[…] Brungots hovedmotiv [ble] steder som ikke har noen gitt status og symbolverdi og som ikke tidligere har vært innarbeidet i kunstens forråd av motiver. Spor mennesker setter, den form og struktur disse sporene har, utgjorde motivet. […]” /1/. Det er i bokstavelig talt i dette landskapet Brungot finner og skaper mening

Mannen og stedet.
Et slikt sted uten 'gitt status og symbolverdi' er søppeldyngen i Svolvær som danner utgangspunktet for Brungots serie Manscape. Søppeldyngen er paradoksalt nok gjengitt med patos og stor naturfølelse, mye grunnet fotografen Brungots evne til å se. Vi ser hauger med søppel, spor etter tunge maskiner i marken og menneskelig avfall som en kontrast til den omkringliggende storslåtte og vakre nordnorske naturen. Det er vakkert og uten ironi eller moraliserende undertoner. Kunstnerens poetiske og undersøkende blikk er nærværende, og den underfundige fremstillingen av noe kjent som noe fremmed og nytt går igjen som grep i en rekke av bildene hans.

I serien Heimsavn er det Brungots egen barndoms hjembygd som danner rammen for fotografen. Her ser vi tilsynelatende utrangerte industribygg, bilvrak, tomme butikker, dunkle bedehus, øde veier og mørke vinduer. Vi ser blant annet en tom skolegård, innhegnet med høye gjerder, av typen som har en knekk øverst og derfor minner oss om inngjerdninger av en luftegård i et fengsel. I bakgrunnen stenger et mørkt fjell for utsyn, og hever vi blikket mot himmelen er den tung og grå. Serien avsluttes med bilder fra en eldre kirkegård med gravstøttene preget av elde og trær formet av naturkrefter, og slik minnes vi på livets slutt.

Gjennomgående for serien er at kontrastene mellom mørke og lyse felt er store. Det skaper en form for fylde og tyngde i uttrykket. Samtidig som motivene kan fremkalle en fornemmelse av tungsinn. Det er en serie som kan beskrives som melankolsk i sin gjengivelse av et sted. Den er dyster, tidvis tung følelsesmessig. Men det er også gjort med kjærlighet og forståelse. Dvelingen ved barndommens bygd og stedet han lever har en tvetydighet ved seg. Prosjektet kan virke undersøkende i betydningen antropologisk, men det kan også virke kritisk og selvransakende, som et psykologisk oppgjør eller forsoning med stedet og egen historie.

Mannen og han selv
Tvetydigheten som grep har Geir M. Brungot videre brukt i verket Evig eies kun det tapte som første gang ble vist i utstillingen Min Gud, Min Gud i Kulturkirken Jacob våren 2003 /2/. En del av bildene er hentet fra serien Verda ifylgje meg og Heimsavn. Verket består av i alt 8 store svart-hvitt fotografier. Bildene er montert slik at de vekker assosiasjoner til hvordan familiebilder ofte monteres i hjemmet – gjerne i intime klynger. Sentrum for installasjonen er bildet av en ung kvinne. Hun har et sorgfullt blikk som hun retter direkte mot betrakteren. Det er noe nærmest anklagende i hennes øyne. Mot kinnet holder hun en barneleke, som om hun finner trøst i denne gjenstanden.

Rundt dette ene bilde finner vi en rekke andre bilder. Vi ser en mann, tydelig malplassert i sine omgivelser, taustumper, vårlige marker, vi ser en gammel grav eldet av tiden og vi ser mørk og dyster natur.

I dette prosjektet fanger Brungots blikk motiver på en slik måte at det tydeliggjør hvordan vi kulturelt og sosialt har lært oss å lese bilder, symboler og hverdagslige motiver. Derfor fremstår en bringebæråker fra Sykkylven som en massegrav ved fronten, slik som et avløpsrør kan bli et bilde på overgangsfaser i livet.

Når vi ser på bildene enkeltvis og i en helhet er det følelsen av tap, isolasjon og død vi sitter igjen med. Verket er kanskje et av Brungots mest dystre verk. Men i ett bilde finner vi håpet – det er der påskeliljer bryter frem igjennom snøen.

Mennesket og det fremmede
I Brungots siste fotoserie Barcelona Manscape har han, ved første inntrykk, beveget seg inn på et nytt område. For det første gang presenterer han en fotoserie i farger. For det andre har han beveget seg vekk fra Norge. Borte er den norske dramatiske natur, borte er den dystre hjemstavnsskildringen, vekke er den umiddelbare tematiseringen av døden. Brungot er på fremmed grunn, motivene er hentet fra hjertet av Barcelona.

Serien består av femten bilder. En rekke av bildene er hentet fra parker. Det er ingen mennesker i parkene. Serien innholder også bilder av gateløp og hus. Heller ikke her er det mennesker. Igjen ser vi bare sporene etter menneskene. Denne gang ikke i naturen, men i sporene av menneskene i det menneskeskapte, som graffiti eller hærverk eller slitasje gjennom bruk og elde. Fraværet av aktivitet skaper en tomhet som vi kjenner igjen fra kunstnerens tidligere serier. Det er parker som ikke brukes, det er gater som er tomme, det er basketballbaner og bordtennisbord som ikke brukes, det er konsertscener som står uvirksomme.

Det er høylys dag, med blå himmel og sterk sol. Likevel fremkaller Brungot en form for mørke i dette lyse landskapet, et mørke fremkalt av uvirksomheten i bruksarealet, en følelse av mørke knyttet til fraværet av liv. Fraværet av mennesket i store byer kan for mange fremkalle ubehag, kanskje nettopp fordi vi forventer mange mennesker der. Opplevelsen av fraværet og tomheten når våre forventinger ikke inntreffer kan slik skape en følelse av uvirkelighet, og dermed gi opplevelsen av noe drømmeaktig. Og når noe oppfattes som drømmeaktig betyr det at du føler at noe er utenfor din kontroll. I denne settingen føles ikke dét behagelig.

I seks av bilende figurerer enkeltpersoner. Som i seriene Manscape og Heimsavn er personene plassert midt i bildet og gjengitt (med unntak av ett) frontalt. Personene er oppstilte, og er i høy grad gjengitt som typer og ikke personligheter. Denne statiske fremstillingen av mennesket fremstår ikke som en kontrast til omgivelsene, slik tilfellet har vært tidligere, men blir snarere en aksentuering av den fremmedartethet det omkringliggende landskapet bærer preg av. Denne følelsen av fremmedgjorthet får sitt absolutte høyde punkt i seriens siste bilde. Her står en kvinne, hvitsminket og med pudret hår, plassert i noe som kan minne om en søppeldynge, men som er en rivningstomt, tidligere en sjokoladefabrikk. Hun er ikledd en barokk kjole laget av sjokoladepapir. Scenen bringer tankene tilbake til en av Brungots første serier, Manscape. Men kvinnens dramatiske og teatralske fremtoning skaper en annen stemning, som først og fremst kan beskrives som en følelse av utakt eller disharmoni mellom mennesket og dets omgivelser. Her fremstilles mennesket som fremmedgjort for seg selv, sin egen tid og sine produkter.

Det er ikke bare mennesker som er plassert midt i komposisjonen på denne måten. I en rekke av han serier ser vi bilder hvor biler, lysmaster, busker, hus, osv plasseres midt i bildet på en lignende måte. Et slikt kompositorisk trekk kan mistenkes brukt for å skape et naturlig senter, et holdepunkt eller omdreiningspunkt, i en situasjon som ellers umiddelbart kan oppfattes som formålsløst eller fremmedgjort.

Mens Brungot tidligere på sin underfundige måte nærmest bare har registrert det foreliggende, oppleves akkurat dette siste bildet mer som en kommentar som publikum må forholde seg direkte til. For når vi ser serien under ett, når vi ser dette menneskeskapte bylandskapet, oppdager vi at det er et ikke-sted. Det er ingen spor etter kultur eller geografi som sier noe om hvor vi er i verden (bortsett fra at det er solrikt). Det kunne derfor vært hvor som helst i verden, for eksempel Vestkysten i USA. Dermed blir det fristende nettopp å lese serien som en fremstilling av tomheten og fremmedgjøringen som oppstår når stedet mister en egenkarakter, når mennesket, kulturen og historien blir uviktig. Det gir også serien en pessimistisk grunntone.

Det finnes imidlertid et taoistisk ordtak som jeg vet at Brungot godt kjenner til: 'i tomheten finnes alt'. I denne sammenhengen kan vi si at 'i tomheten finnes alt' er et uttrykk for en særlige livsanskuelse- nemlig viljen til å se forbi det umiddelbare og se muligheten i det foreliggende. En slik tilnærming vil utfordre den pessimistiske grunntonen, og invitere til en mer nyansert og levende lesning.

Om å se mennesket
Forholdet mellom mennesket og omgivelser går som en rød tråd igjennom Brungots kunstnerskap. Ikke minst ser vi at hans evne til å la naturen og bylandskapet fremstå som bilder på menneskets indre landskap og følelser går igjen i alt han gjør, om enn på ulikt sett.

Avslutningsvis er det fristende på å vende tilbake til verket Evig eies kun det tapte, fordi jeg i dette synes å komme nært Brungots kunstneriske prosjekt. Kanskje har jeg den følelsen fordi det er nakent verk preget av savn, som har sin rot i virkeligheten men som også skaper en følelse av rotløshet, karaktertrekk som kan fornemmes i hans øvrige arbeider. Med dette ene verket som utgangspunkt og bakteppe opplever vi serien Barcelona Manscape som alt annet enn tomt. For i Evig eies kun det tapte setter Brungot fokus på den mentale smerte, og livets ufravikelige preg av tap og urettferdighet. Man skal likevel ikke forhaste seg å si at dette er et uttrykk for resignasjon. For å forstå dette verket og andre bilder av Brungot er det sunnere å betrakte dette som en form for erkjennelse av og aksept for livets krumspring og de muligheter som ligger i det øyeblikket når verden virker tom. Og for dem som kjenner Brungot- ikke ulikt kunstnerens egen omgang med livet.

Mennesket som figur spiller som oftest en sekundær rolle som motiv i Brungots billedverden. Men det er mennesker Brungots prosjekter i bunn og grunn handler om. Og med fare for å overpsykologisere: det handler om Geir M. Brungot. Slik sett er det et modig prosjekt, hvor kunstneren velger å blottstille og blottlegge seg selv og sitt følelsesliv.

Det kan være fristende å beskrive bildene som ærlige i betydningen direkte og ekte, nettopp med bakgrunn i det tilsynelatende umiddelbare i opptakssituasjonen. Men vi vet alle at heller ikke kameraet eller fotografens øye i søkeren er nøytralt. Men vi kan likevel driste oss til å si at bildene er ærlig i betydningen selvutleverende… Bruker vi tid på dem, er det ikke nødvendigvis kunstneren bak vi møter, vi opplever en tilstand som også angår oss. Det handler om å se mennesket… det hele mennesket … men det handler også om å finne ut av hva det innebærer å være menneske.

Kristiansand, Medio september 2004.
Erlend G. Høyersten
Direktør
Sørlandets Kunstmuseum

/1/ Øivind Storm Bjerke, Geir M. Brungot , s.4, Fra boken The Rest is Silence, Ålesund 2003

/2/ Erlend G. Høyersten, Evig eies kun det tapte, s 22 Katalog, Min Gud, Min Gud, samtidskunst i kirkens rom, red. Berit Hunnestad, Oslo 2003